wordify
bokmålsordboka
blås
SUBSTANTIV
Av blåse
Drag av sigarett, pipe eller lignende; røyk
Ta seg en blås på verandaen
Ta en blås av hasjpipa
Gå til ordforklaring for "blås"
blåse
SUBSTANTIV
Av blåse
Luftfylt kule festet i overkanten av fiskegarn for å hindre det i å synke og gjøre det lett synlig
bøye av plast eller lignende
Båten er fortøyd til blåsa
fløyte
Høre blåsa fra fabrikken
Russen blåste i blåsene sine
Gå til ordforklaring for "blåse"
blåsebelg
SUBSTANTIV
Redskap til å blåse luft på varmen med; belg
Dra blåsebelgen for å få nok luft til varmen
Pusten gikk som en blåsebelg
Gå til ordforklaring for "blåsebelg"
blåseinstrument
SUBSTANTIV
Musikkinstrument der en får fram toner ved å blåse
Fløyte, klarinett og horn er blåseinstrumenter
Gå til ordforklaring for "blåseinstrument"
nynorskordboka
blås
SUBSTANTIV
Av blåse
Drag av sigarett, pipe eller liknande; røyk
Gå ut for å ta seg ein blås
Ein blås med marihuana
blåsar
SUBSTANTIV
Musikar som spelar eit blåseinstrument; til skilnad frå strykar
Eit band med fire blåsarar og trommer
Drivande kar
blåse
SUBSTANTIV
Av blåse
Kule fylt med luft og brukt til fløyt og merke på fiskegarn
bøye av plast eller liknande
Båten låg fortøydd til blåsa
fløyte
Høyre blåsa frå fabrikken
blære
blåsebelg
SUBSTANTIV
Reiskap til å blåse luft på varmen med; belg
Ein stor blåsebelg som blæs lufta opp gjennom ein haug med glødande kol
Pusten gjekk som ein blåsebelg