wordify
bokmålsordboka
fløyte
SUBSTANTIV
Gjennom lavtysk, fra gammelfransk, trolig beslektet med latin flare ‘puste’
Rørformet blåseinstrument
Spille fløyte
Et musikkstykke for fløyte
Som etterledd i ord som:
blokkfløyte, seljefløyte, tverrfløyte
pipe til å blåse signal i
Fløyta gikk for full tid
Dommeren blåste i fløyta
fløte, fløyte
SUBSTANTIV
Norrønt flautir flertall ‘skum av sur melk’, opprinnelig ‘det som flyter oppå’
Fettrik bestanddel av melka
Jordbær med fløte på
Skumme fløten
Ta det beste
Ha fordel av det andre har gjort
fløte, fløyte
VERB
Skumme (av)
Fløte av melka
fløyte
VERB
Blåse i fløyte
Dommeren fløytet
Toget fløyter
nynorskordboka
fløyte
SUBSTANTIV
Norrønt flautir fleirtal ‘skum av sur mjølk’, opphavleg ‘det som flyt oppå’
Feittrik del av mjølk
Fløyten flyt opp
Skumme fløyten
Ta det beste
Ha føremoner av noko som andre har gjort
fløyte
SUBSTANTIV
Gjennom lågtysk, frå gammalfransk, truleg samanheng med latin flare ‘puste’
Røyrforma blåseinstrument
Spele på fløyte
Som etterledd i ord som:
blokkfløyte, seljefløyte, tverrfløyte
pipe til å blåse signal i
Domaren bles i fløyta
Fløyta gjekk for full tid
fløyte
VERB
Skumme (av)
Fløyte av mjølka
fløyte
VERB
Norrønt fleyta ‘få til å flyte’, av fljóta ‘flyte’; kausativ til flyte
Få til å flyte; få på flot
Fløyte ein båt
Fløyte garnet
Føre på vatnet, la drive
Fløyte tømmer
Lette frå grunnen
Fløyte ein stein
Skunde på; lette, hjelpe på
Fløyte arbeidet
Fløyte seg
Flyte opp; halde seg flytande; gå fortare
Klokka fløyter seg to minutt i døgnet