wordify
bokmålsordboka
banditt
SUBSTANTIV
Gjennom fransk, fra italiensk , opprinnelig bandito ‘forvist, bannlyst’; beslektet med bann
Person som handler mot lov, normer eller regler, ofte som medlem av bande; forbryter, røver, kjeltring
Mordere og banditter
I overført betydning: person som opptrer uredelig eller truer til seg goder
Din banditt!
Gå til ordforklaring for "banditt"
bandittvirksomhet
SUBSTANTIV
virksomhet som ikke tar hensyn til lover og regler; jamfør banditt
Være tiltalt for bandittvirksomhet og organisert kriminalitet
nynorskordboka
banditt
SUBSTANTIV
Gjennom fransk, frå italiensk , opphavleg bandito ‘forvist, bannlyst’; samanheng med bann
Person som handlar mot lov, normer eller reglar, ofte som medlem av bande; røvar, brotsmann, brottsmann
Mordarar og bandittar
I overført tyding: person som ter seg ureieleg eller trugar til seg gode
Din banditt!
bandittverksemd
SUBSTANTIV
verksemd som ikkje tek omsyn til normer og reglar; jamfør banditt
Desse bandane driv rein plyndring og bandittverksemd