wordify
bokmålsordboka
ær
SUBSTANTIV
Norrønt æðr
ærfugl
Gå til ordforklaring for "ær"
æra
SUBSTANTIV
Latin aera ‘tall’, opphavlig om tall som tidsregning tar sitt utgangspunkt i
tidsrom, epoke
Datamaskinen innledet en ny æra
Gå til ordforklaring for "æra"
ærbarhet
SUBSTANTIV
ære
SUBSTANTIV
Norrønt æra, fra lavtysk; jamfør heder
anseelse, berømmelse, respekt, beundring
Vinne ære
Sette sin ære i å lage god mat
Hans arbeid er (all) ære verdt
Holde i ære
Vise stor respekt
verdighet, æresfølelse
Gå hennes ære for nær (krenke hennes verdighet)
Komme til heder og ære
Bli akseptert (igjen) ; se heder
ros, hyllest, gunstbevisning
Hageanlegget var gartneren til stor ære
Holde en tale til ære for jubilanten
Hun hadde den ære å få tale med kongen
Dronningen gjorde dem den ære å være til stede ved festen
Ha æren for
Være den som bør roses for (noe)
Gjøre ære på
Rose eller hylle (noen)
Vise en den siste ære
Være til stede i ens begravelse
anstendighet, sømmelighet
Ikke ha ære i livet
I høytidelige forsikringer eller løfter:
På (min) ære lover jeg å komme
Underskrive på ære og samvittighet
Gå til ordforklaring for "ære"
nynorskordboka
ær
SUBSTANTIV
Norrønt æðr
ærfugl
æra
SUBSTANTIV
Latin aera ‘tal, årstal som kronologisk utgangspunkt’, eigenleg fleirtal av aes ‘kopar, koparmynt’
tidbolk, epoke
Ein ny æra for norsk skisport
ærebot
SUBSTANTIV
Av ære
Oppreisnad på æra
ærdun
SUBSTANTIV
Av ær
Dun av ærfugl