wordify
bokmålsordboka
epoke
SUBSTANTIV
Fra fransk
Viktig eller særpreget periode; tidsalder, æra
En epoke er slutt
Være på vei inn i en ny epoke
En bestemt epoke i norsk historie
epokegjørende
ADJEKTIV
Etter tysk epochemachend
Som innleder noe nytt og viktig; banebrytende, skjellsettende; jamfør epoke
En epokegjørende oppdagelse
En epokegjørende begivenhet
Vedtaket er epokegjørende for byens framtid
nynorskordboka
epoke
SUBSTANTIV
Frå fransk
Viktig eller særmerkt tidbolk; tidsalder, æra
Ein historisk epoke
Gå inn i ein ny epoke
Avslutte ein epoke
epokegjerande
ADJEKTIV
Etter tysk epochemachend
Som innleier noko nytt og viktig; banebrytande, skilsetjande; jamfør epoke
Ei epokegjerande oppfinning
Epokegjerande arbeid
Radiosamband vart epokegjerande for fisket i Lofoten