wordify
bokmålsordboka
ure
VERB
Av ur
urea
SUBSTANTIV
Gjennom fransk, fra gresk; beslektet med urin
Sluttprodukt ved nedbrytingen av nitrogenholdige stoffer i kroppen (som dannes i leveren og skilles ut i urinen, også framstilt syntetisk), karbamid
uremi
SUBSTANTIV
Av gresk uron ‘urin’ og haima ‘blod’
Sykelig tilstand som oftest skyldes dårlig nyrefunksjon, slik at giftige stoffskifteprodukter hoper seg opp i organismen, urinforgiftning
urede
SUBSTANTIV
rot, forvirring, ugreie
Være i urede
nynorskordboka
urde, ure
VERB
Byggje eller dekkje med (større) steinar
Urde opp ein mur
Urde ned kjøt
urea
SUBSTANTIV
Gjennom fransk, frå gresk; samanheng med urin
Sluttprodukt ved nedbryting av nitrogenhaldige stoff i kroppen (danna i levra og utskilt i urinen)
ureiningskjelde
SUBSTANTIV
Noko som ureinar
ureining
SUBSTANTIV
Det å ureine; forsøpling, tilskitning
Luftureining
Vassureining
Ureining av miljøet
ureinske
Få bort ureininga