wordify
bokmålsordboka
tut
SUBSTANTIV
Beslektet med tyte og tyte trolig fra barnespråk om noe som stikker fram; samme opprinnelse som tutt
Rør eller annet framspring til å helle væske igjennom
Tuten på kaffekanna
Lydtrakt på blåseinstrument, gammeldags grammofon og annet
tut
SUBSTANTIV
Av tute
Tutende signal fra instrument, varslingsapparat eller lignende
Høre tut fra en bil
skrik, hyl
Høre uglas tut
tutekanne, tutkanne
SUBSTANTIV
kanne med tut
nynorskordboka
tut
SUBSTANTIV
Av tute
Lyd frå noko(n) som tutar
Høyre tutet frå bilen, luren, ulvane, ungane
Blåse to tut i hornet
tut
SUBSTANTIV
Samanheng med tyte; tyte og tytebær
Røyr- eller renneforma framspring på behaldar til å helle væske gjennom
Tuten på kanna, flaska, mugga
Trektforma opning for lyden på blåseinstrument, gammaldags grammofon o a
Trut, (spiss) munn
Kysse nokon på tuten
Gjere tut (lage trutmunn)
tutarhorn
SUBSTANTIV
Horn til å blåse (tonar eller signal) i
talerøyr
Avisa er eit tutarhorn for desse ideane
tute
SUBSTANTIV
signalhorn