wordify
bokmålsordboka
skrik
SUBSTANTIV
Det å skrike
Ungeskrik, reveskrik, fugleskrik
Skrik og skrål
Sette i et skrik
Mye skrik og lite ull (se ull)
Siste skrik
(etter fransk le dernier cri) nyeste mote
skrike
SUBSTANTIV
Av skrike
Fugl som hører til kråkefuglene
Lavskrike, nøtteskrike, kornskrike
Barneleke som lager skrikende lyd
skrikerunge
SUBSTANTIV
Unge som skriker mye
skrikhals
SUBSTANTIV
Person, særlig barn, som stadig skriker; dyr eller fugl som skriker mye
Taler, agitator som skriker og bærer seg
nynorskordboka
skrik
SUBSTANTIV
I tyding 2 etter fransk le dernier cri
Det å skrike; (lyd av) skriking
Ungeskrik
Skrik og skrål
Setje i eit skrik
Mykje skrik og lite ull (sjå ull)
I uttrykk
Siste skrik
Nyaste moten
skrikar
SUBSTANTIV
Noko(n) som skrik høgt, mykje
Storskrikar
skrikarunge
SUBSTANTIV
Unge som skrik mykje
skrikhals
SUBSTANTIV
Av skrik
Person, særleg barn, eller dyr som stadig skrik