wordify
bokmålsordboka
skrike
SUBSTANTIV
Av skrike
Fugl som hører til kråkefuglene
Lavskrike, nøtteskrike, kornskrike
Barneleke som lager skrikende lyd
skrike
VERB
Lydord
Utstøte høye, skingrende lyder
Skrike høyt av smerte
Småbarn skriker når de er sultne
rope
Skrike om hjelp
Skrike i munnen på hverandre
Skrike opp
Gi høylytt uttrykk for noe
Skrike ut
Rope ut
knirke, hvine
Porten skrek på hengslene
Stormen skrek rundt huset
Som adjektiv i presens partisipp:
Skrikende nød (uhyggelig, avskrekkende)
Skrikende farger (grelle)
En skrikende motsetning (skarp, grell)
skrikerunge
SUBSTANTIV
Unge som skriker mye
skrike opp
Gi høylytt uttrykk for noe; Se: skrike
nynorskordboka
skrike, skrikje
SUBSTANTIV
Av skrike
Fugl som høyrer til kråkefuglane
Nøtteskrike
Barneleike som lagar ein skrikande lyd
skrike
VERB
Truleg samanheng med norrønt skrikan f ‘gliding, vakling’
Forskyve seg, gli; rugle
Bordet står og skrikar
skrike
VERB
Lydord
Setje i høge og skjerande lydar, hyle, yle
Skrike høgt av smerte
Gråte høgt
Småbarn skrik når dei svelt
rope
Skrike i munnen på kvarandre
Skrike om hjelp
knirke, kvine
Døra skreik på hengslene
Stormen skreik rundt huset
I presens partisipp:
Skrikande naud (uhyggjeleg, ovstor naud)
Skrikande fargar ((altfor) skarpe fargar)
Skrike opp
Uttrykkje noko høglydt
Skrike ut
Rope ut
skrike opp
Uttrykkje noko høglydt; Sjå: skrike