wordify
bokmålsordboka
stamme
SUBSTANTIV
Lavtysk; beslektet med stå
Den delen av et tre som forbinder rot og grener
I språkvitenskap: den delen av et ord som er igjen når eventuelle bøyningsendelser er fjernet
Hoveddel, kjerne
Bygge opp en stamme av dyktige fagfolk
Disse spillerne utgjør stammen i laget
folkegruppe
Germanske stammer
Stammens hyl
Krigsrop; uttrykk for samhørighet
bestand av dyre- eller planteart
stamme
VERB
Norrønt stama; beslektet med stam og stemme
Tale støtvis, hakkende, stotre (på grunn av talefeil eller nervøsitet)
Barn som stammer, blir ofte ertet
Bli nervøs og begynne å hakke og stamme
stamme
VERB
Ha sitt opphav, ætte
Slekta stammer fra Østerdalen
Skrive seg
Funnet stammer fra vikingtiden
stammefrende
SUBSTANTIV
Person som en har stammeslektskap med
nynorskordboka
stamme
SUBSTANTIV
Lågtysk; samanheng med stå
Del av eit tre som bind saman rota og greinene; stomn
Trestamme
Ei tjukk stamme
I språkvitskap: del av eit ord som er att når bøyingsendingar er tekne bort; stomn
hovuddel, kjerne
Byggje opp ei stamme av dugande fagfolk
Desse spelarane er stamma i laget
folkegruppe
Germanske stammar
(fast, opphavleg) bestand av ei dyre- eller planteart
stamme
VERB
Av stamme
Ha opphavet sitt i; ætte
Slekta stammar frå Trøndelag
Skrive seg
Funnet stammar frå vikingtida
stamme
VERB
Norrønt stama; samanheng med stam; stemme og stå
Tale støytvis, hakkande (på grunn av talefeil eller nervøsitet); stotre
Barn som stammar, blir ofte erta
Bli nervøs og byrje å hakke og stamme
stammefeide
SUBSTANTIV
Av stamme
Feide, strid mellom ulike stammer