bokmålsordboka
rutine
SUBSTANTIV
Fra fransk egentlig ‘kunnskap om ruten’
Ferdighet, dyktighet oppnådd ved øvelse
Ytre, mekanisk ferdighet
Arbeidet er blitt ren rutine
Arbeidsordning, vanlig tjenestegang
Rutinen var å sove i seks timer og arbeide i seks
rutinearbeid
SUBSTANTIV
Ensidig, mekanisk arbeid
rutinert
ADJEKTIV
En rutinert konkurransemann
nynorskordboka
rutine
SUBSTANTIV
Frå fransk eigenleg ‘kunnskap om ruta’
Innøvd praktisk dugleik; tame, øving, røynsle
Få god rutine
Mekanisk arbeidsmåte, vanesak
Arbeidet har vorte rein rutine
Arbeidsordning, tidsskjema, vanleg tenestegang
Rutinen var å sove i seks timar og arbeide i seks
rutinearbeid
SUBSTANTIV
Einsidig, mekanisk arbeid
rutinert
ADJEKTIV
Ein rutinert møteleiar