wordify
bokmålsordboka
rugg
SUBSTANTIV
Av rugge eller beslektet med i dialekter ruge ‘(møkk-)klump’
Stort, kraftig menneske eller dyr
En svær rugg av en okse
rugge
SUBSTANTIV
Tykkfallen kvinne
ruggestol
SUBSTANTIV
gyngestol
rugge
VERB
Norrønt rugga
vogge, vugge
Båten rugget
Sitte og rugge i stolen
rokke, lee
Rugge en stein
Gå med voggende gange
Han rugget oppover bakken
I presens partisipp:
Komme ruggende
nynorskordboka
rugg
SUBSTANTIV
Kanskje samanheng med rugge og ruge
Stort, kraftig menneske eller dyr
Ein svær rugg av ein okse
rugge
SUBSTANTIV
Tjukk kvinne
ruggel
SUBSTANTIV
Det å rugle; ustøe, vakling
ruggestol
SUBSTANTIV
Av rugge
gyngestol