bokmålsordboka
rist
SUBSTANTIV
Lavtysk; beslektet med rast
Ikke ha rist eller ro (på seg)
rist
SUBSTANTIV
Det å riste, ristende bevegelse
Det gikk et rist gjennom bilen
rist
SUBSTANTIV
Norrønt rist
Plate laget av for eksempel jern- eller trespiler, gitter(verk)
Stekerist, ovnsrist
Dørrist, ferist
rist
SUBSTANTIV
Norrønt hreistr
nynorskordboka
rist
SUBSTANTIV
Lågtysk samanheng med II rast
Ikkje ha rist eller ro
rist
SUBSTANTIV
Norrønt rist
Plate laga av til dømes jern- eller trespiler; gitter(verk)
Dørrist
Ferist
Omnsrist
Steikjerist
Leggje brøda på ei rist når dei er steikte
rist
SUBSTANTIV
Av riste
(ei enkelt) ristande rørsle; rykk
Det gjekk eit rist gjennom bilen
rist
SUBSTANTIV
Norrønt rist; i tyding 2 truleg samanheng med III rise
På menneskefot: øvre delen av fotbladet, mellom tærne og fotleddet; ankel
Ha høg, låg rist
Trø over rist
Setje eine foten over rista på den andre når ein skeisar (i ein sving)
høgdedrag, fjellkam, brot
Sola skein på ristene