wordify
bokmålsordboka
opprør
SUBSTANTIV
Etter lavtysk rør; beslektet med røre
Voldelig oppstand mot myndigheter eller andre makthavere
Folket gjorde opprør mot juntaen
Voldsom bevegelse, uro
Nyheten satte sinnet hennes i sterkt opprør (gjorde henne rasende)
Salen var i fullt opprør
opprører
SUBSTANTIV
Person som gjør eller deltar i opprør
opprørsfane
SUBSTANTIV
opprøre
VERB
støte, få til å protestere
At folk blir behandlet ulikt, opprører rettferdsfølelsen min
Vekke moralsk harme, avsky
Slik framferd opprører de fleste
Som adjektiv i presens partisipp: sjokkerende, skammelig
Arbeidsforholdene var opprørende
Som adjektiv i perfektum partisipp: forferdet, harm
Være opprørt over en urettferdighet
I sterk uro
Et opprørt hav
nynorskordboka
opprør
SUBSTANTIV
Etter lågtysk; samanheng med røre
Væpna reising eller motstand mot styresmaktene; oppreist, oppstand; revolusjon
Folket gjorde opprør mot juntaen
Sterk reaksjon eller motstand (mot noko)
Eit opprør mot sedvanen
Ofseleg uro
Salen var i opprør
Sterk sinnsrørsle, egse
Meldinga gjorde at ho kom i opprør
opprørar
SUBSTANTIV
Person som gjer eller er med i eit opprør
Opprørarane kontrollerte kringkastinga
opprørshug
SUBSTANTIV
Hug, ånd som syner lyst til opprør; opprørstrong
opprørsfane
SUBSTANTIV
I uttrykk
Heise opprørsfana
Byrje eit opprør