wordify
bokmålsordboka
lure
VERB
Trolig samme opprinnelse som lure
Sove litt, ta seg en lur
lure
VERB
Trolig fra lavtysk luren ‘lure på, bedra’
Vente på en anledning; holde seg skjult og vokte på noe
Det lurer farer hvor en går og står
Katten lurer på fuglene
Spekulere, gruble på
Hun lurte på hva han mente
tvile
Nå begynner jeg snart å lure på om de kommer
smette, snike; bruke list
Lure seg forbi vakten
Lure seg inn, ut, unna
Lure seg til å gjøre noe
narre, bedra
Du lurer ikke meg!
La seg lure (til noe)
Han er lett å lure
lurendreier
SUBSTANTIV
Lavtysk, nederlandsk ‘smugler, svindler’, satt i forbindelse med I lure
Lur person, listig svindler
lurendreieri
SUBSTANTIV
lureri
nynorskordboka
lure
VERB
Truleg frå lågtysk; eigenleg ‘late auga halvt att’
Vere løynd og lytte eller sjå etter noko; vente på eit høve
Katten (ligg og) lurer på fuglane
Det lurer farar kvar ein går
I uttrykk
Eg lurer på kor gammal ho er
tvile
No er det snart slik at eg lurer på om dei kjem
Lure på
Spekulere, gruvle på (noko)
Gå fram på ein listig eller gløgg måte; smette; snike (seg)
Lure seg til å gjere noko
Lure seg forbi vakta
Lure seg inn, ut, fram, unna
narre, bedra, bedrage
Der lurte du han godt!
Eg vart lurt for vekslepengane
La seg lure
Vere lett å lure
lure
VERB
Truleg same opphav som lure
Ta ein lur, blunde
Særleg i uttrykk
Lure han av
Dovne seg, snike seg til ein pause i arbeidet
lurendreier
SUBSTANTIV
Lågtysk, nederlandsk ‘smuglar, svindlar’; sett i samband med I lure
Lur person, listig svindlar
lurendreieri
SUBSTANTIV
lureri