wordify
bokmålsordboka
krig
SUBSTANTIV
Fra lavtysk egentlig ‘strev’
Våpenkamp mellom to eller flere stater eller folkegrupper
I krig og kjærlighet er alt tillatt
Atomkrig, stillingskrig
Borgerkrig, geriljakrig, verdenskrig
Dra i, falle i krigen
Det brøt ut krig mellom de to statene
Erklære, føre krig
Krig og fred
Hard strid, kamp
Føre krig mot rotter og mus
stridighet
Naboene lå i full krig med hverandre
Sterk konkurranse
Priskrig
Innenfor bransjen er det krig på kniven for å overleve
kampanje, felttog
Erklære krig mot sult og nød
kriger
SUBSTANTIV
Krigsdeltaker, soldat
En tapper kriger
Spøkefullt:
Hyggelig å se deg igjen, gamle kriger!
krigsbytte
SUBSTANTIV
Gods som er erobret i krig
krigsberedskap
SUBSTANTIV
Det å være militært forberedt på krig
nynorskordboka
krig
SUBSTANTIV
Lågtysk krich, genitiv krîges; opphavleg ‘strev, strid’
Våpenkamp mellom to eller fleire statar, folk, stammer, grupper
Ein blodig krig
Falle i krigen
Føre krig
Konvensjonell krig (sjå konvensjonell)
Blodig, brutal krig (sjå kald)
I bunden form, den siste (store) krigen
Særleg: den andre verdskrigen
Under krigen var det rasjonering
Etter krigen byrja gjenreisinga
Skiten krig
Etter fransk guerre sale: ikkje kunngjord, brutal undertrykkingskrig (mot ei frigjeringsrørsle)
Kald krig
Spent og fiendtleg tilhøve mellom to eller fleire statar, men utan våpenbruk
òg i samansetningar som:
borgarkrig, frigjeringskrig, religionskrig, stillingskrig, verdskrig
Samordna freistnad på å utrydde skadedyr
Til dømes:
rottekrig
Hard strid, kamp; sterk konkurranse
Krig på kniven
òg i samansetningar som:
priskrig
kampanje, felttog, hærferd
Krig mot svolt og naud
krigar
SUBSTANTIV
Frå tysk
soldat, stridsmann
Stridsfør mannleg stammemedlem
Hovdingen og alle krigarane
krigarkaste
SUBSTANTIV
kaste av krigarar
krigarånd
SUBSTANTIV