wordify
bokmålsordboka
krav
SUBSTANTIV
krave
krav
SUBSTANTIV
Norrønt krǫf
Det å kreve noe, fordring, forlangende
Ha krav i boet
Hevde noe med krav på pålitelighet
Vi har krav på å få vite sannheten
Stille store krav til sine medarbeidere
Ikke få det en har krav på (rett til)
Et rettmessig krav
Innfri kravene
Stå på krava
Gjøre krav på noe
Sette fram krav om høyere lønn
regning, kravbrev
Få et krav i posten
krage, krave
SUBSTANTIV
Fra lavtysk
Kant rundt halsåpningen på klesplagg
Skjortekrage, trøyekrage
Brette opp kragen på frakken
prestekrage
Presten kom i kappe og krage
Ta i kragen
Også: irettesette
Utstående kant, noe som krager ut
Pipekrage (øverste, utstikkende steinlag i peispipe)
kragebein, krageben, kravebein, kraveben
SUBSTANTIV
S-formet bein mellom brystbein og skulderblad
nynorskordboka
krav
SUBSTANTIV
Norrønt krǫf, krafa $
Det å krevje (ein rett); fordring; vilkår
Kome med krav om lønsauke
Setje, stille visse krav for å vere med
Gjere krav på
Hevde retten til å krevje
Alle dei tre sønene gjorde krav på arven
Rett til å krevje noko
Ha krav i buet
Innfri krava
kravbrev
Få krav i posten
krav
SUBSTANTIV
Av krave
Heilt nyfrosen is; isnåler
kravbrev
SUBSTANTIV
Av krav
Brev, kort med krav om å betale noko ein skuldar
kravell
SUBSTANTIV
Same opphav som karavell
På skip: langsgåande bjelke mellom to dekksbjelkar