wordify
bokmålsordboka
krave
SUBSTANTIV
Av krave
Tynn, nyfrosset ishinne; isnåler, issørpe
krage, krave
SUBSTANTIV
Fra lavtysk
Kant rundt halsåpningen på klesplagg
Skjortekrage, trøyekrage
Brette opp kragen på frakken
prestekrage
Presten kom i kappe og krage
Ta i kragen
Også: irettesette
Utstående kant, noe som krager ut
Pipekrage (øverste, utstikkende steinlag i peispipe)
krave
VERB
Egentlig ‘bli fast’
Om vann: begynne å fryse til
Vanndammene hadde kravet seg
kragebein, krageben, kravebein, kraveben
SUBSTANTIV
S-formet bein mellom brystbein og skulderblad
nynorskordboka
krave
VERB
Samanheng med kraft; eigenleg ‘bli fast’
Fryse til
Om elv: bli demd opp av snø og is
kravell
SUBSTANTIV
Same opphav som karavell
På skip: langsgåande bjelke mellom to dekksbjelkar
kravell
SUBSTANTIV
Før: karavell
I uttrykk
Byggje på kravell (kravellbyggje)
kravellbygging
SUBSTANTIV
Det å kravellbyggje