wordify
bokmålsordboka
kjent
ADJEKTIV
Av kjenne
Som mange kjenner til
De gamle, kjente sangene
En kjent idrettsmann
Hun er et kjent navn i norsk kulturliv
Være kjent over hele landet
Det er en kjent sak
Brukt som substantiv
Vi er gamle kjente
Som kjent
Som alle vet
kjentfolk
SUBSTANTIV
Folk som en kjenner; kjensfolk
Treffe kjentfolk i butikken
Folk som er lokalkjent på et sted
Snakk med kjentfolk før du går ut i ukjent terreng
kjentmann
SUBSTANTIV
Person som er lokalkjent på et sted; jamfør kjentfolk
kjente strofer
Noe en har hørt før; Se: strofe
nynorskordboka
kjend, kjent
ADJEKTIV
Av kjenne
Som mange kjenner til
Ein kjend person
Eit kjent mål
Brukt som substantiv
Dei er gamle kjende
Som kjend
Som alle veit
kjensfolk, kjentfolk
SUBSTANTIV
Folk som ein kjenner; kjenningar
Sjå kjensfolk
Folk som er lokalkjende på ein stad
Snakk med kjensfolk før du går langt
kjentmann
SUBSTANTIV
Person som er lokalkjend på ein stad; jamfør kjensfolk
kjenne
VERB
Norr. kenna; samanheng med kunne
Vite kven nokon er, identifisere; vite om noko; vere godt inne i
Kjenne nokon godt
Kjenne nokon på stemma
Dei kjenner si plikt
Ho kjende han att
Dei kjende til saka
Kjenne ut og inn
Ha svært god kjennskap til
Oppfatte med sansane; merke, føle, bli var
Kjenne kulde
Dei kjende målingslukt
Ho kjenner seg kvalm
Kjenne etter
Undersøkje med sansar eller kjensler
Kjenne etter om det gjer vondt nokon stad
Sanse inni seg; oppleve, føle
Kjenne sorg
Han kjenner på eit sinne
Ho kjende seg nøydd til å gripe inn
Få kjenne følgjene av det ein har gjort
Kjenne på seg
Ha ei førekjensle om noko
Røre ved, ta på, føle; undersøkje, prøve
Kjenne på tøykvaliteten
Kjenne nokon på pulsen
Dei har kjent på ølet
døme; rekne for
Bli kjend skuldig