wordify
bokmålsordboka
kjenne
SUBSTANTIV
Norrønt kenni ‘kjennetegn’
kjenne
VERB
Norr. kenna; besl med kunne
Vite hvem noen er, identifisere; ha kunnskap om; være godt inne i
Kjenne noen godt
Kjenne igjen stemmen
De kjente henne på ganglaget
Politiet kjenner til saken
Kjenne ut og inn
Ha svært god kjennskap til
Oppfatte med sansene; merke, føle
Kjenne smerte
De kjente en rar lukt
Hun kjenner seg uvel
Kjenne etter
Undersøke med sanser eller følelser
Kjenne etter om det gjør vondt noe sted
Sanse inni seg; oppleve, føle
Kjenne sorg
Hun kjente på presset
Få kjenne følgene av feiltrinnet
Kjenne på seg
Ha en forutanelse om noe
Røre ved, ta på, føle; undersøke, prøve
Kjenne på stoffkvaliteten
De kjente på brygget
dømme
Bli kjent skyldig
kjennelse
SUBSTANTIV
Rettslig beslutning som ikke er en dom
Dommeren avsa kjennelse om at dørene skulle lukkes
kjennemerke
SUBSTANTIV
Karakteristisk trekk som en kan gjenkjenne noe på; kjennetegn, særmerke
nynorskordboka
kjenne
SUBSTANTIV
Norrønt kenni ‘kjenneteikn’
kjenne
VERB
Norr. kenna; samanheng med kunne
Vite kven nokon er, identifisere; vite om noko; vere godt inne i
Kjenne nokon godt
Kjenne nokon på stemma
Dei kjenner si plikt
Ho kjende han att
Dei kjende til saka
Kjenne ut og inn
Ha svært god kjennskap til
Oppfatte med sansane; merke, føle, bli var
Kjenne kulde
Dei kjende målingslukt
Ho kjenner seg kvalm
Kjenne etter
Undersøkje med sansar eller kjensler
Kjenne etter om det gjer vondt nokon stad
Sanse inni seg; oppleve, føle
Kjenne sorg
Han kjenner på eit sinne
Ho kjende seg nøydd til å gripe inn
Få kjenne følgjene av det ein har gjort
Kjenne på seg
Ha ei førekjensle om noko
Røre ved, ta på, føle; undersøkje, prøve
Kjenne på tøykvaliteten
Kjenne nokon på pulsen
Dei har kjent på ølet
døme; rekne for
Bli kjend skuldig
kjennekort
SUBSTANTIV
identitetskort
kjennemerke
SUBSTANTIV
Karakteristisk drag som ein kan kjenne att noko på; kjenneteikn, særmerke