wordify
bokmålsordboka
kjekke
VERB
kjekkel
SUBSTANTIV
Av kjekle
Det å kjekle; krangel, trette
kjekkesen
ADJEKTIV
kjekk
Det var svært så kjekkesen du er
kjekke seg
Gjøre seg kjekk; prøve å imponere; vise seg; Se: kjekke
nynorskordboka
kjekke
VERB
kjekke seg
Gjere seg kjekk; prøve å imponere; vise seg; Sjå: kjekke
kjekk
ADJEKTIV
Gjennom dansk, frå tysk keck; samanheng med kvikk
Grei, snill, real
Ein kjekk kar
Kjekke folk
Om aktivitet, situasjon eller liknande: hyggjeleg, triveleg
Ei kjekk oppleving
Ha det kjekt
Det er kjekt å gå tur i skogen
Tiltalande, attraktiv
Han var flink, kjekk og rik
frisk
Ho kjende seg ikkje heilt kjekk
Nyttig, praktisk
Ein liten og kjekk bil
Modig, djerv, freidig
Gjere seg kjekk