wordify
bokmålsordboka
kave
SUBSTANTIV
Beslektet med norrønt kóf; jamfør kov; fra norrøne sammensetninger som kafafjúk ‘snøfokk’
Tett snøfall; snøbyge
kave
VERB
Norrønt kafa ‘dykke’; beslektet med kav
Slå eller fekte rundt seg med armer eller bein; bevege armer og bein veldig
Han lå og kavde i vannet
Han kaver seg gjennom gjennom snøen
streve; kjase
Hun kaver mye med leksene
Kave seg opp
Bli stresset
Du kaver deg opp over ingenting
Hun kavde seg veldig opp før eksamen
kaverne
SUBSTANTIV
Av lat. caverna ‘hule’, av cavus ‘hull’
Unormalt hulrom som har oppstått i kroppen, ofte i lungene på grunn av tuberkulose
kaveringsmann
SUBSTANTIV
forlover
kausjonist
nynorskordboka
kave
SUBSTANTIV
Norr. kafa ‘dukke’; samanheng med kav
Slå eller fekte rundt seg med armar og bein; gjere ivrige rørsler med armar og bein
Han kava rundt i vatnet
Ho kavar seg gjennom myra
streve; slite, bale
Han kavar mykje med barna
Kave seg opp
Bli stressa
Ause seg opp
Du kavar deg opp over ingenting
Han kava seg veldig opp før eksamen
kave
SUBSTANTIV
Truleg same opphav som kage
kage
Einerkave
kave
SUBSTANTIV
Samanheng med norrønt kóf; jamfør kov; frå norrøne samansetningar som kafafjúk ‘snøfok’
Tett snøfall; snøbye
Djupt og laust snølag
kaveringsmann
SUBSTANTIV
forlovar
kausjonist