wordify
bokmålsordboka
farger
SUBSTANTIV
Person som driver med farging (av tøy, garn)
fargeri
SUBSTANTIV
Fabrikk for farging av tøy
fargerikdom
SUBSTANTIV
Det å være fargerik
Den dekorative fargerikdommen i folkekunsten
fargerik
ADJEKTIV
Med mange farger
Fargerike drakter
I overført betydning: frodig, markant
En fargerik beskrivelse
En fargerik personlighet
nynorskordboka
fargar
SUBSTANTIV
Person som driv med farging (av tøy, garn)
farge
SUBSTANTIV
Frå lågtysk
Synsintrykk av lys med forskjellig bølgjelengd og intensitet; let, kulør
Fargane raudt og blått
Lyse og mørke fargar
Skifte farge
Huset er lyst på farge
Ho hadde fått farge etter ein dag i sola
Som etterledd i ord som:
grunnfarge, hårfarge, raudfarge
Stoff eller oppløysning med ein viss farge; fargestoff
Som etterledd i ord som:
oljefarge, plantefarge, vassfarge
Type kort i ein kortstokk (spar, kløver, ruter eller hjarter)
Motspelaren følgjer fargen
preg
Ha ein politisk farge
Setje farge på
Friske opp
Dansarane sette farge på kvelden
Dei norske fargane
Fargane i det norske flagget (raudt, kvitt og blått) brukt som symbol for Noreg, særleg representert av idrettsfolk
Laget forsvarer dei norske fargane
Vise farge
Openberre kva ein står for eller er god for
Det var viktig å få dei til å vise farge
Ta farge av
Bli prega av
Ord og uttrykk tek farge av tid og miljø
farge
VERB
Frå lågtysk; av farge
Setje (ein viss) farge på; gje farge
Farge garn
Farge håret
Plagget fargar av i vask
Verke inn på; prege, særmerkje
Miljøet fargar synspunkta hans