wordify
bokmålsordboka
fare
SUBSTANTIV
Fra lavtysk opprinnelig ‘forfølgelse’; beslektet med fare
Mulighet for at det kan skje en ulykke, skade eller lignende; noe som virker truende; nød, risiko
En overhengende fare
Med fare for livet
Pasienten er utenfor fare
Det er fare for ras
Det er fare på ferde
Kulturen står i fare for å utslettes
fare
VERB
Norr. fara
Forflytte seg; reise, dra; jf farende
Fare til byen
Fare ut av landet
Fare sin vei
Fare vidt omkring
La alt håp fare
Fare vill
Fare fram
Oppføre seg
Te seg
Fare hardt fram mot noen
Fare fram som en villmann
Sveipe over eller gjennom
Fare over åkeren
Fare gjennom boka
Bevege seg raskt; suse, fyke, renne
Toget for forbi
Komme farende
Det for kaldt gjennom henne
Fare sammen
skvette
En hvesende lyd fikk henne til å fare sammen
Befatte seg (med)
Fare med sladder
Fare stille med noe
Fare ille
Få hard medfart
Skade seg
Noen vil fare ille i disse kaotiske tilstandene
Fare ille med
Behandle brutalt
Livet har fart ille med henne
La fare
Gi opp
Droppe
Han burde la det fare
Ikke ha mye å fare med
Ha dårlig med argumenter, kunnskap eller lignende
faredag
SUBSTANTIV
Om eldre forhold: flyttedag for tjenere og leiefolk
faresignal
SUBSTANTIV
Av fare
signal som varsler fare
Faresignalene fra Sivilforsvaret
I overført betydning: varsel om at noe uønsket kan skje
Ekstrem prisvekt på boliger er et alvorlig faresignal
nynorskordboka
fare
SUBSTANTIV
Frå lågtysk opphavleg ‘forfølging’; samanheng med fare
Tilstand da ulykke, skade, tap eller liknande kan skje; noko trugande; risiko; naud
Det er fare for streik
Det er fare på ferde
Det er fare for livet
Det er ingen fare med meg
Det lurar mange farar
Ane fred og ingen fare
Stå i fare for å miste noko
Pasienten er utanfor fare
fare
VERB
Norr. fara
Flytte seg; reise, dra; jf farande
Fare på fiske
Fare sin veg
Fare til Oslo med tog
Fare vidt
Fare sjøvegen
Fare vill
Der fór han
Har dei alt fare?
Tider som er farne
La fare
Gje opp, droppe
La fare tankane om dette
Ikkje ha mykje å fare med
Ha dårleg med argument, kunnskapar eller liknande
Fare saman
støkke
Eit lysglimt fekk han til å fare saman
Fare fram
Bere seg åt
Te seg
Fare sømeleg fram
Fare åt
Bere seg åt
Te seg
Han hadde fare gale åt
Sveipe over
Fare over åkeren
Fare gjennom boka
Flytte seg fort; suse, fyke, renne
Fare gjennom lufta
Fare over ende
Fare opp
Fare på dør
Fare laus på nokon
Halde på, drive (med)
Fare med sladder
Det fer til å kvelde
Fare stilt med noko
Fare ille
Få ei lei medferd
Dei fer ille på glattisen
Fare vill
Fare ille med
Behandle brutalt
Livet har fare ille med han
Ille faren
Ille ute, dårleg stelt
Den som kan reise seg sjølv, er ikkje ille faren
faresignal
SUBSTANTIV
Av fare
signal som varslar fare
Faresignala frå Sivilforsvaret
I overført tyding: varsel om at noko uynskt kan skje
Langvarig hoste er eit faresignal
fareklasse
SUBSTANTIV
risikogruppe av trygdingstakarar
klasse for farlege stoff