wordify
bokmålsordboka
farende
ADJEKTIV
Som er på reise eller tur
Farende folk
fare
VERB
Norr. fara
Forflytte seg; reise, dra; jf farende
Fare til byen
Fare ut av landet
Fare sin vei
Fare vidt omkring
La alt håp fare
Fare vill
Fare fram
Oppføre seg
Te seg
Fare hardt fram mot noen
Fare fram som en villmann
Sveipe over eller gjennom
Fare over åkeren
Fare gjennom boka
Bevege seg raskt; suse, fyke, renne
Toget for forbi
Komme farende
Det for kaldt gjennom henne
Fare sammen
skvette
En hvesende lyd fikk henne til å fare sammen
Befatte seg (med)
Fare med sladder
Fare stille med noe
Fare ille
Få hard medfart
Skade seg
Noen vil fare ille i disse kaotiske tilstandene
Fare ille med
Behandle brutalt
Livet har fart ille med henne
La fare
Gi opp
Droppe
Han burde la det fare
Ikke ha mye å fare med
Ha dårlig med argumenter, kunnskap eller lignende
nynorskordboka
farande
ADJEKTIV
Presens partisipp av fare
Som fer
Farande folk
Som kan farast; framkomeleg
Vegen er farande
fare
VERB
Norr. fara
Flytte seg; reise, dra; jf farande
Fare på fiske
Fare sin veg
Fare til Oslo med tog
Fare vidt
Fare sjøvegen
Fare vill
Der fór han
Har dei alt fare?
Tider som er farne
La fare
Gje opp, droppe
La fare tankane om dette
Ikkje ha mykje å fare med
Ha dårleg med argument, kunnskapar eller liknande
Fare saman
støkke
Eit lysglimt fekk han til å fare saman
Fare fram
Bere seg åt
Te seg
Fare sømeleg fram
Fare åt
Bere seg åt
Te seg
Han hadde fare gale åt
Sveipe over
Fare over åkeren
Fare gjennom boka
Flytte seg fort; suse, fyke, renne
Fare gjennom lufta
Fare over ende
Fare opp
Fare på dør
Fare laus på nokon
Halde på, drive (med)
Fare med sladder
Det fer til å kvelde
Fare stilt med noko
Fare ille
Få ei lei medferd
Dei fer ille på glattisen
Fare vill
Fare ille med
Behandle brutalt
Livet har fare ille med han
Ille faren
Ille ute, dårleg stelt
Den som kan reise seg sjølv, er ikkje ille faren