wordify
bokmålsordboka
fanger
SUBSTANTIV
Person eller gjenstand som fanger (opp) noe
fange
SUBSTANTIV
Av fang
Så mye som en kan ta i armene
Et fange høy
fange
SUBSTANTIV
Sent norrønt fangi, fra lavtysk; beslektet med fange
Soldat som er tatt av fienden
Bli tatt til fange
Fengslet person; innsatt
I overført betydning: person, gruppering eller lignende som ikke kan frigjøre seg fra visse ideer eller meninger
Være en fange av sine fordommer
fange
VERB
Sent norrønt fanga, fra lavtysk; beslektet med fang og få
Ta med fangstredskap; gripe, overmanne
Fange mus
Vekteren prøvde å fange tyven
I overført betydning: få tak i, gripe
Fange interessen
Fange opp en stemning
Fange noens blikk
nynorskordboka
fangar
SUBSTANTIV
Person eller gjenstand som fangar (opp) noko
fangarm
SUBSTANTIV
Samanheng med fange
Trådforma utvokster kring munnpartiet hos mange virvellause dyr til å fange og halde fast bytte med; jamfør tentakel
fange
SUBSTANTIV
Seint norrønt fangi, frå lågtysk; samanheng med fange
Soldat som er teken av fienden
Ta nokon til fange
Utlevering av fangar
Fengsla person; innsett
I overført tyding: person, gruppering eller liknande som ikkje kan frigjere seg frå visse idear eller meiningar
Partiet er vorte ein fange av sin eigen politikk
fange
VERB
Seint norrønt fanga, frå lågtysk; samanheng med fang og få
Ta med fangstreiskap; setje fast, fakke, gripe, overmanne
Fange sel
Fange ein rømling
I overført tyding: få tak i, gripe
Fange opp signal
Fange interessa hos nokon