wordify
bokmålsordboka
eleganse
SUBSTANTIV
Gjennom tysk, fransk, fra latin
Det å være elegant
Spille, framføre noe med eleganse
Tidløs eleganse
Føre seg med eleganse
elegi
SUBSTANTIV
Fra gresk av elegos ‘klagesang’
Lyrisk dikt, komposisjon av lengselsfull, vemodig karakter
elegiker
SUBSTANTIV
Fra gresk
Forfatter av en elegi
elegant
ADJEKTIV
Fransk, fra latin elegans ‘utvelgende’
smakfull, stilig, velkledd
Lite elegant
En elegant herre
Være elegant i tøyet
Som adverb:
Kle seg elegant
Lekende, lett
En elegant løsning
I elegant stil
Som adverb:
Hoppe elegant over alle innvendinger
nynorskordboka
eleg
ADJEKTIV
Norrønt eligr, æligr
dårleg, ring, låk; sjukeleg; arm, ussel, elendig
Elege vegar, hus, klede
Eit eleg krek
Det var eleg gjort
eleganse
SUBSTANTIV
Gjennom tysk, eller fransk, frå latin; sjå elegant
Det å vere elegant
Eleganse i klede og kroppsføring
Elegansen i, over rørslene
Føre seg med eleganse
elegdom
SUBSTANTIV
elegskap
elegi
SUBSTANTIV
Frå gresk av elegos ‘klagesong’
Dikt eller musikkstykke fylt av sorg eller vemod; klagesong