wordify
bokmålsordboka
ekte
SUBSTANTIV
Av ekte
Brukt i uttrykk for å gifte seg
Ta noen til ekte
Få noen til ekte
ekte
VERB
Av ekte
gifte seg med
Han ektet sin kjæreste gjennom ti år
Gifte bort, vie noen
Han ektet en venn med kvinnen han elsket
ekte
ADJEKTIV
Fra l.ty. ‘ekteskapelig, legitim’
Som er det som det gir seg ut for; uforfalsket, uforfalska, ublandet, ublanda; autentisk
Ekte perler
Ekte marsipan
Brevet er ekte
En ekte Picasso
Ekte glede
Ekte vare
autentisk, solid
Artisten er ekte vare
Som etterledd i ord som:
fargeekte, kokeekte, kokekte, vaskeekte, vaskekte
fullblods, typisk
Et ekte mannfolk
Som svarer helt til betegnelsen; sann, virkelig
En ekte venn
Ekte brøk
brøk der teller er mindre enn nevner
Eldre betegnelse for barn født i ekteskap; ektefødt
ektefelle
SUBSTANTIV
Jf felle
Den ene av to som er gift med hverandre; den en er gift med; ektemake
nynorskordboka
ekte
SUBSTANTIV
Av ekte
I uttrykk
Ta, få nokon til ekte (til gifting, til ektemake)
ekte
VERB
Av ekte
Gifte seg med
ekte
ADJEKTIV
Frå lågtysk ‘ekteskapeleg, legitim’
Ikkje etterlikna; uforfalska, ublanda, rein, skir, opphaveleg
Ekte perler, gull, setlar
Ekte konjakk
Dokumentet, brevet, kopien er ekte
(biletet er) ein ekte Picasso
sann, verkeleg
Ekte kjærleik, glede
typisk, fullblods
Ekte nordmann, luring, tosk
Sjå brøk
Ekte brøk
Ekte farge
Farge som ikkje falmar el. smittar av; jamfør fargeekte og , vaskeekte
ektefødd
ektebarn
SUBSTANTIV
Ektefødd barn