bokmålsordboka
SUBSTANTIV
musiker som spiller et blåseinstrument; til forskjell fra stryker
Et orkester med strykere og blåsere
SUBSTANTIV
rør til å blåse luft, kuler, piler og lignende igjennom
Et blåserør med giftpiler
SUBSTANTIV
Av blåse
Drag av sigarett, pipe eller lignende; røyk
Ta seg en blås på verandaen
Ta en blås av hasjpipa
SUBSTANTIV
Av blåse
Luftfylt kule festet i overkanten av fiskegarn for å hindre det i å synke og gjøre det lett synlig
bøye av plast eller lignende
Båten er fortøyd til blåsa
Høre blåsa fra fabrikken
Russen blåste i blåsene sine
nynorskordboka
blåsar
SUBSTANTIV
Musikar som spelar eit blåseinstrument; til skilnad frå strykar
Eit band med fire blåsarar og trommer
Drivande kar
blås
SUBSTANTIV
Av blåse
Drag av sigarett, pipe eller liknande; røyk
Gå ut for å ta seg ein blås
Ein blås med marihuana