bokmålsordboka
blanko
ADVERB
Av it. bianco ‘hvit, tom’, påvirket av fr blanc ‘hvit’
åpen; ikke utfylt
SUBSTANTIV
Av blanko-
SUBSTANTIV
Av blanko-
Underskrevet fullmakt med åpne steder i teksten til utfylling for den som får fullmakt; uavgrenset fullmakt
SUBSTANTIV
Av blanko-
kreditt som gis uten spesiell sikkerhet
nynorskordboka
blanko
SUBSTANTIV
Frå tysk med, innverknad frå fransk blanc etter, italiensk bianco ‘kvit’, samanheng med II blank
Ikkje utfylt; open; jamfør in blanko
blankoaksept
SUBSTANTIV
Av blanko-
blankofullmakt
SUBSTANTIV
Av blanko-
Underskriven fullmakt med opne stader i teksta til å fylle ut for den som får fullmakt; uavgrensa fullmakt
blankokreditt
SUBSTANTIV
Av blanko-
kreditt utan særskild trygd