wordify
bokmålsordboka
ørken
SUBSTANTIV
Av øde
Vid slette der vanlige vekster og dyr ikke har vilkår for å livberge seg, særlig på grunn av vannmangel, ødemark; jamfør isørken og steinørken
Sandørken
ørkengaupe
SUBSTANTIV
rovdyr av gaupeslekta som lever i steppeområder i Afrika og Asia, karakal, Felis caracal
ørkenlerke
SUBSTANTIV
lerke som lever i ørkener i Afrika og Asia, Ammomanes deserti
ørkenløper
SUBSTANTIV
vadefugl som heller løper enn flyr, og som lever mest i ørken- og steppestrøk i Nord-Afrika og Sørvest-Asia, Cursorius cursor
nynorskordboka
ørken
SUBSTANTIV
Dansk, bokmål ørken; av aud
Større område, særleg slette- eller høgland, som på grunn av lite eller inkje nedbør har særs avgrensa vegetasjon og dyreliv og er uskikka til bustad for menneske; øydemark, sandhei
Golde, ugjestmilde ørkenar
òg i sms som:
isørken, sandørken, steinørken
I overført tyding: tom, innhaldslaus del av tilværet
Ein ørken av vankunne
Kjenslelivet hans var ein ørken
ørkendanning
SUBSTANTIV
Det at svært tørre område tørkar heilt ut og går over til ørken
ørkengaupe
SUBSTANTIV
karakal
ørkenlaupar, ørkenløpar
SUBSTANTIV
(fugl av) art av vadefuglar, gråbrun på farge og med lange føter, som held til i Nord-Afrika og Sørvest-Asia; Cursorius cursor