bokmålsordboka
verge
SUBSTANTIV
Av verge
Jur. person som blir oppnevnt til å styre med sakene (særlig formuen) til en umyndig person, formynder
Møte i retten med verge
Fødte verger (foreldrene)
verge
SUBSTANTIV
Av verge
(forsvars)våpen
Finne seg en kjepp til verge
verge
SUBSTANTIV
Av verge
Ha noe i sitt verge
verge
VERB
Norrønt verja
Verge landet
Verge sine egne interesser
Verge seg og sine
Verge seg mot fienden
nynorskordboka
verje
SUBSTANTIV
Norrønt verja
I jus: person oppnemnd til å styre med sakene (særleg formuen) til ein umyndig person; formyndar
Møte i retten med verje
Fødde verjer (foreldra)
Ha noko i si verje
(forsvars)våpen
Finne seg ein kjepp til verje
verje
VERB
Norrønt verja
forsvare, verne; halde fri, varne
Verje landet
Verje hus og heim
Verje sine eigne interesser
Verje seg og sine
Moloen ver hamna mot havet
verjeengel
SUBSTANTIV
verjegud
SUBSTANTIV