wordify
bokmålsordboka
ving
SUBSTANTIV
Av engelsk wing, opphavlig lånt fra nordisk; samme opprinnelse som vinge
I fotball og lignende: ytreløper
Spille ving
Høyre ving
Del av banen nærmest sidelinjene
Spille på vingene
Enhet (på seks fly) i en skvadron
vinge, ving
SUBSTANTIV
Norrønt vængr, med betydning ‘flyvinge’ fra engelsk; jamfør ving
Flygeredskap hos fugler og insekter
Fuglen slo med vingene
Stekke vingene på
Også i overført betydning: kue, hemme en
Ta under sine vinger
Ta seg av, beskytte (noen)
Noe som ligner en vinge
Vingene på en propell, vifte
Vingene på et fly
Bot. hinnelignende sveveorgan på frukt, frø
Vingene på frukten av lønn
Komme på vingene
Lette, fly
fløy, utbygg
Stå på vingen på kommandobrua
nynorskordboka
venga, vengja
ADJEKTIV
Som har venger
venge, vengje
SUBSTANTIV
Av veng
veng
Særleg som sisteledd: dyr, insekt med store venger
Skinnvenge
årevenge