wordify
bokmålsordboka
vinge, ving
SUBSTANTIV
Norrønt vængr, med betydning ‘flyvinge’ fra engelsk; jamfør ving
Flygeredskap hos fugler og insekter
Fuglen slo med vingene
Stekke vingene på
Også i overført betydning: kue, hemme en
Ta under sine vinger
Ta seg av, beskytte (noen)
Noe som ligner en vinge
Vingene på en propell, vifte
Vingene på et fly
Bot. hinnelignende sveveorgan på frukt, frø
Vingene på frukten av lønn
Komme på vingene
Lette, fly
fløy, utbygg
Stå på vingen på kommandobrua
ving
SUBSTANTIV
Av engelsk wing, opphavlig lånt fra nordisk; samme opprinnelse som vinge
I fotball og lignende: ytreløper
Spille ving
Høyre ving
Del av banen nærmest sidelinjene
Spille på vingene
Enhet (på seks fly) i en skvadron
vingebein, vingeben
SUBSTANTIV
Knokkel i fuglevinge; i overført betydning:
Ta ved vingebeinet
Ta (noen) ordentlig fatt
nynorskordboka
ving
SUBSTANTIV
Engelsk wing opphavleg lånt frå nordisk; same opphav som veng
Særleg før i fotball: spiss med posisjon på ving (2)
Høgreving
Venstreving
Spele ving
Del av, posisjon på bana nærmast sidelinja
Spele på vingane
Eining (på seks fly) i ein skvadron
vingard
SUBSTANTIV
Av vin
Mark til vindyrking; i overført tyding, særleg i religiøst mål:
Arbeide i Herrens vingard (for Guds rike mellom menneska (jamfør Matt 20,1–16))
vingardsmann
SUBSTANTIV
vingel
SUBSTANTIV
Av vingle
Keiveleg, forvirra person