wordify
bokmålsordboka
ur
SUBSTANTIV
Fra lavtysk, samme opprinnelse som latin og, gresk hora ‘tid, time’; beslektet med år
Apparat eller mekanisme som viser tiden
ur
SUBSTANTIV
Norrønt urð
Haug, skråning av større og mindre steiner (fra isbreer eller senere forvitring og ras)
Steinur
uradel
SUBSTANTIV
Adel med adelskap fra svært gammel tid som hadde plikt til krigstjeneste i motsetning til den senere oppståtte brevadelen
urandioksid
SUBSTANTIV
Brunt, selvantennelig stoff som blir brukt som brenselsmateriale i atomreaktorer
nynorskordboka
urde, ure
VERB
Byggje eller dekkje med (større) steinar
Urde opp ein mur
Urde ned kjøt
urdete, urete
ADJEKTIV
Som er ei ur urd dekt av urer, steinar
Urdete terreng
yrje
VERB
Samanheng med aure og yre og yre
yre
Det yr og kryr av rotter og mus
Ofte i presens partisipp:
Ei yrjande mengd
Dei kom yrjande i tusental
Eit yrjande liv
Som adverb:
Her var yrjande fullt