wordify
bokmålsordboka
treff
SUBSTANTIV
Av treffe
Det å ramme eller treffe
Hun skjøt, og det ble treff
tilfelle, sammentreff
Møtes ved et merkelig treff
Ofte i sammensetninger: det å møtes eller treffes, sammenkomst, møte
Pensjonisttreff, ungdomstreff
treffsikkerhet
SUBSTANTIV
treffer
SUBSTANTIV
Noe, for eksempel skudd, som rammer målet
Skytteren oppnådde et par treffere
Fulltreffer
treffetid
SUBSTANTIV
Tidsrom som er avsatt til samtale, konsultasjon eller lignende
Professoren har treffetid mandag 10–11
nynorskordboka
treff
SUBSTANTIV
Av treffe
Det å treffe
Ho skaut og det vart treff
Tilfeldig møte; hitt, høve, tilfelle
Møtast ved eit merkeleg treff
Det å møtast, treffast; møte, samkome
Ungdomstreff
Reise på treff
treffpunkt
SUBSTANTIV
Punkt der noko råkar
møtestad; samlingsstad
treffar
SUBSTANTIV
Noko (til dømes eit skot) som råkar målet, målgruppa
Fulltreffar
Skyttaren fekk eit par treffarar
treffetid
SUBSTANTIV
Tidsrom som er avsett til samtale; samtaletid
Læraren hadde treffetid tysdagar mellom 11 og 12