wordify
bokmålsordboka
sær
ADJEKTIV
Norrønt sér, egentlig ‘for seg, særskilt’, dativ av refleksivt pronomen tredje person
egen, rar
Være sær av seg
Ha sære meninger
mutt, furten
Nå må du ikke bli sær
særeie
SUBSTANTIV
Det at en (særlig ektefelle) eier noe utenom formuesfellesskap; til forskjell fra felleseie
Ha særeie
Være gift på særeie
særegenhet
SUBSTANTIV
Eiendommelighet, egenhet
Hun kjente hans særegenheter
særdeleshet
SUBSTANTIV
nynorskordboka
sær
ADJEKTIV
Norrønt sér eigenleg ‘for seg, særskild’, dativ av refleksivt pronomen 3. person
Som merkjer seg ut; eigen, rar, særmerkt; spesiell
Det var eit sært tilfelle
Ha sære meiningar
Vere sær av seg
For seg sjølv, særskilt, utskilt
Eg kan ikkje få det sær
Leggje noko sær
sær
ADJEKTIV
Same opphav som sær
Vanskeleg å gjere til lags; furten, grinete, tykken; utolig
Vere sær og vanskeleg
særbate
SUBSTANTIV
Bate, hjelp, føremon for den einskilde
særbragd
SUBSTANTIV
Særmerkt svip, utsjånad