wordify
bokmålsordboka
stuv
SUBSTANTIV
Norrønt stúfr ‘stump, stubbe’; beslektet med stubb og stubbe
stubbe, rotstubb, trestubb
(rest av) tøyrull
Hale, stjert (på fugl)
nynorskordboka
stuv
SUBSTANTIV
Norrønt stúfr; samanheng med stomn; stubb og stubbe
stubbe
Legg, stamme på eit tre
(rest av ein) tyrull
hale, vele
stuar, stuvar
SUBSTANTIV
Person som har til yrke å stue
stuing, stuving
SUBSTANTIV
Det å stue (II og III)
stue, stuve
VERB
Frå lågtysk
Pakke, stable tett
Stue lasta forsvarleg
Stue bagasje bak i bilen
Stue bort vinterutstyret
I presens partisipp:
Det var stuande fullt i rommet