wordify
bokmålsordboka
stein
SUBSTANTIV
Norr. steinn
Blokk, klump av fast, ikke-metallisk mineral
Hoppe fra stein til stein over elva
Kaste stein
Det falt en stein fra mitt hjerte (jeg ble lettet)
Som etterledd i for eksempel:
kampestein, småstein
Blokk, stykke som er tilhogd av stein el laget av betong, tegl eller lignende
Legge stein til byrden
øke vanskene for andre
Hun vil ikke legge stein til byrden for dem som har det tøft
Få en stein til å gråte
Få selv den mest ufølsomme til å føle medynk
Ha et hjerte av stein
Være svært hardhjertet
Ikke stein tilbake på stein
(fra Matt 24,2) fullstendig ødelagt
Kaste den første stein
(fra Joh 8,7) være den første til å fordømme, kritisere
Snu hver stein
Undersøke nøye
Belyse hver detalj
Sove som en stein
Sove svært godt
Som etterledd i for eksempel:
bautastein, brustein, brostein, kvernstein, slipestein, stabbestein, teglstein
stein, sten
SUBSTANTIV
Norrønt steinn, dansk sten
Edelt (fargerikt) mineral (brukt i smykker); smykkestein
Edle steiner
I steinfrukt: hardt lag med frø inni
For eksempel:
plommestein, plommesten, sviskestein, sviskesten
Hardt frø i bær
Rosiner, druer uten steiner
Med. lite, fast legeme som blir skilt ut, særlig i kjertler
For eksempel:
nyrestein, nyresten, gallestein, gallesten
testikkel
stein
ADJEKTIV
Slang: påvirket av narkotika
stein
ADVERB
Brukt forsterkende: helt, rav
Stein daud, gal
nynorskordboka
steinande
ADVERB
Av stein
Forsterkande: heilt; raspande, spinnande
Steinande galen, vill
steine
VERB
Kaste stein på, særleg for å jage eller drepe