wordify
bokmålsordboka
stander
SUBSTANTIV
Oppstående stang eller stake
Vertikalt borehull
Trekantet signalflagg
stand
SUBSTANTIV
Av foreldet stande ‘stå’
Det å stå (i bestemt stilling)
Hunden fikk stand (på ryper)
I sammensetninger:
Barometerstand, oljestand, vannstand
Også i sammensetninger som:
Anstand, avstand, motstand, påstand
Holde stand
Stå fast, greie påkjenningen
forfatning, tilstand
Bilen er i kjørbar stand
Være i god, dårlig stand
Være ute av stand til (ikke makte)
livsvilkår, stilling
Leve i ugift stand
I sammensetninger:
Ektestand, ungkarsstand
Sosial rang
I hans stand og stilling
Gifte seg under sin stand
Være i stand til
Makte, greie
Stelle i stand
Lage til
Sette, gjøre i stand
Reparere, få i orden
stand
SUBSTANTIV
Engelsk; samme opprinnelse som stand
Utstillings- og informasjonsplass
Firmaet hadde egen stand på utstillingen
Foreningen har stander der medlemmer deler ut informasjonsmateriell
nynorskordboka
stander
SUBSTANTIV
Lågtysk; eigenleg omlaging av standart
Trekanta signalflagg