wordify
bokmålsordboka
spøke
VERB
Fra lavtysk; av spøk
Opptre som spøkelse, gå igjen
Det skulle spøke der i huset
Den døde spøker der om nettene
Være til stede, dukke opp
Noe spøker i tankene
Se stygt ut
Det begynner å spøke for kornhøsten i år
skjemte, fjase
De spøkte og lo
Ikke være (til) å spøke med (ikke være god å komme ut for)
spøkefugl
SUBSTANTIV
Spøkefull person
spøkelseshus
SUBSTANTIV
(gammelt) hus der det sies at det spøker; jamfør spøke
spøkelse
SUBSTANTIV
Fra lavtysk
gjenferd, gjenganger
Se spøkelser ved høylys dag
Være redd, nervøs uten grunn
Noe uhyggelig, truende
Hungersnødens spøkelse
nynorskordboka
spøke, spøkje
VERB
Frå lågtysk; av spøk
Syne seg som spøkjelse; gå att; skrømte
Det skal spøke der i huset
Den døde spøker der om nettene
Sjå stygt ut
Det spøker for kornhausten
Vere til stades
Dukke opp
Noko spøker i tankane
Spøker for
Vere fare for
Drive med spøk; fjase, gante, skjemte
Dei spøkte og lo
Ikkje til å spøke med
Ikkje god å kome ut for
spøkeri
SUBSTANTIV
Sjå -eri
skrømt
Folk sa det var spøkeri der
spøkefugl, spøkjefugl
SUBSTANTIV
Spøkjefull person, skjelm, skjemtegauk
spøkelse, spøkjelse
SUBSTANTIV
Sjå -else
attergangar; skrømt
Sjå spøkelse på kyrkjegarden
Noko trugande
skremsel
Svolten er det store spøkelset
Sjå spøkelse midt på lyse dagen
Vere redd utan grunn
Person med underleg (og narrevoren) utsjånad