wordify
bokmålsordboka
fare
SUBSTANTIV
Fra lavtysk opprinnelig ‘forfølgelse’; beslektet med fare
Mulighet for at det kan skje en ulykke, skade eller lignende; noe som virker truende; nød, risiko
En overhengende fare
Med fare for livet
Pasienten er utenfor fare
Det er fare for ras
Det er fare på ferde
Kulturen står i fare for å utslettes
fare
VERB
Norr. fara
Forflytte seg; reise, dra; jf farende
Fare til byen
Fare ut av landet
Fare sin vei
Fare vidt omkring
La alt håp fare
Fare vill
Fare fram
Oppføre seg
Te seg
Fare hardt fram mot noen
Fare fram som en villmann
Sveipe over eller gjennom
Fare over åkeren
Fare gjennom boka
Bevege seg raskt; suse, fyke, renne
Toget for forbi
Komme farende
Det for kaldt gjennom henne
Fare sammen
skvette
En hvesende lyd fikk henne til å fare sammen
Befatte seg (med)
Fare med sladder
Fare stille med noe
Fare ille
Få hard medfart
Skade seg
Noen vil fare ille i disse kaotiske tilstandene
Fare ille med
Behandle brutalt
Livet har fart ille med henne
La fare
Gi opp
Droppe
Han burde la det fare
Ikke ha mye å fare med
Ha dårlig med argumenter, kunnskap eller lignende
faredag
SUBSTANTIV
Om eldre forhold: flyttedag for tjenere og leiefolk
faresignal
SUBSTANTIV
Av fare
signal som varsler fare
Faresignalene fra Sivilforsvaret
I overført betydning: varsel om at noe uønsket kan skje
Ekstrem prisvekt på boliger er et alvorlig faresignal
nynorskordboka
skyre
VERB
Truleg samanheng med skøyre
Særleg om fisk: rømme, setje snøgt av garde
skyr
ADJEKTIV
Kanskje av sky; med innverknad frå skyre
Om hest: skjerr, sky, skygg