wordify
bokmålsordboka
sink, sinke
SUBSTANTIV
Fra tysk ‘tapp, tind’
Tapp i enden av trestykke (som skal føyes sammen i vinkel med et annet trestykke med innsnitt som svarer til tappen)
sinke
SUBSTANTIV
Av sinke
etternøler; åndelig tilbakestående person
Han er en sinke på skolen
sinke
VERB
Av sen
oppholde, hefte
Bli sinket på veien
sinke
VERB
Felle sammen bord, planker og lignende i rett vinkel ved hjelp av sink og sinke
Kassa var sinket sammen
nynorskordboka
sinke
SUBSTANTIV
Frå tysk ‘tapp, tind’
Kvar av fleire utskorne tappar på eit trestykke som ein fører inn i tilsvarande holrom i eit anna trestykke for å felle dei saman
sinke
SUBSTANTIV
Bokmål; same opphav som seinke
Person som står til atters åndeleg; etternølar, tilkortkomar
Han var ei sinke på skulen
Pål er god i skyting, men han blir reine sinka mot Else
sinke
VERB
forsinke
sinke
VERB
Av sinke
Felle saman bord, plankar, stokkar og liknande i rett vinkel med sinkar
Sinke saman hjørna på ei kasse