wordify
bokmålsordboka
risp
SUBSTANTIV
Det å rispe
Gjøre noen risp med kniven
Liten rift
Få noen risp i ansiktet
(avskrapet) fiskeskjell
rispe
SUBSTANTIV
Risp (1, 2)
rispe
SUBSTANTIV
Kanskje samme opprinnelse som rispe
ramse, skrøne
Kunne mange artige risper
rispe
VERB
Norrønt rispa
Lage risp, rift
Rispe i bordplata med en kniv
rive, raspe
Rispe løv, skjell
nynorskordboka
risp
SUBSTANTIV
Av rispe
Det å rispe; lita rift, flerre
Gjere nokre risp med kniven
Få nokre risp på leggen
Noko som er rispa av; fiskeskjel, reist
Silderisp
rispe
SUBSTANTIV
Norrønt rispa
Risp
rispe
SUBSTANTIV
Truleg same opphav som rispe
remse; skrøne, slose
Han kunne mange artige risper
rispelauv
SUBSTANTIV
Lauv som er rispa til fôr