wordify
bokmålsordboka
rip
SUBSTANTIV
Av ripe
stripe, rift
rip, ripe
SUBSTANTIV
Jamfør norrønt ríp, trolig fra nederlandsk ‘kant, rand’
øverste kant på båtside, esing
Bølgene slo over ripa
rip, r.i.p.
FORKORTING
For senlatin requiescat in pace ‘hvil i fred’
Benyttet som gravskrift eller minneord for en som er gått bort
rips
SUBSTANTIV
Gjennom middelalderlatin, fra arabisk
(røde eller hvite bær av) busk av slekta Ribes i sildrefamilien
Hagerips, villrips
nynorskordboka
rip
SUBSTANTIV
Av ripe
stripe, strek, rift
Skjere rip i noko
rip, ripe
SUBSTANTIV
Jamfør norrønt ríp, truleg frå nederlandsk, frisisk ‘kant, rand’
øvste kant eller bord på båtside; esing
Bølgjene slo over ripa
rip, r.i.p.
FORKORTING
For seinlatin requiescat in pace ‘kvil i fred’
Nytta som gravskrift eller minneord for ein som er avliden
ripe
SUBSTANTIV
Av ripe
stripe, strek, rift
Få riper i lakken
Lage riper på bordplata