wordify
bokmålsordboka
pynt
SUBSTANTIV
Fra lavtysk, av middelalderlatin puncta ‘spiss’; jamfør punkt
Framspring, ytterste del av odde eller nes; kant ut mot stup
pynt
SUBSTANTIV
Gjennom lavtysk, fra fransk; samme opprinnelse som punkt
pryd, stas
Være bare til pynt
Juletrepynt
pyntedokke, pyntedukke
SUBSTANTIV
Kvinne som elsker å pynte seg
nynorskordboka
pynt
SUBSTANTIV
Frå lågtysk av, mellomalderlatin puncta ‘spiss’; sjå punktum
Framspring, ytste del av odde eller nes, landtunge; kant ut mot stup
pynt
SUBSTANTIV
Gjennom lågtysk, frå fransk; jamfør poeng
Pryd(nad), stas
Juletrepynt
Vere til pynt
pyntedokke
SUBSTANTIV
Kvinne som pyntar seg svært mykje
pyntesaum
SUBSTANTIV
Prydsaum av ymis form og farge som er sydd på stoff til pynt; applikasjonssaum; jamfør prydsaum