wordify
bokmålsordboka
pakt
SUBSTANTIV
Gjennom lavtysk, fra latin av pacisci ‘slutte overenskomst’
overenskomst, avtale, løfte, forbund
Den gamle og den nye pakt (Det gamle og Det nye testamente, budene og evangeliene)
Gjøre, inngå, slutte en pakt med noen
Nært forhold, samsvar, overensstemmelse, særlig i forbindelsen
Være, stå i pakt med
I pakt med
I samsvar med, på bølgelengde med
pakte
VERB
forpakte
nynorskordboka
paktar
SUBSTANTIV
Person som paktar (leiger) gardsbruk eller jordstykke, forpaktar; sjeldan: bygslar, leiglending
paktark
SUBSTANTIV
I eldre bibelmål: paktkiste
pakte
VERB
Leige gardsbruk eller jordstykke
Pakte bort
Leige bort gardsbruk el. jordstykke