wordify
bokmålsordboka
objekt
SUBSTANTIV
Fra latin av objicere ‘kaste, sette noe foran en’
I filosofi: ting som ligger til grunn for en forestilling; til forskjell fra subjekt
gjenstand, ting; gjenstand for en handling eller virksomhet
Forsøksobjekt, investeringsobjekt, skatteobjekt
I grammatikk: setningsledd som betegner den eller det som rammes av handlingen, som tenkes som dens gjenstand
Indirekte objekt (se indirekte)
Direkte objekt (se direkte)
objektiv
SUBSTANTIV
Linse(kombinasjon) som vender mot den gjenstanden som avbildes eller betraktes
objektsform
SUBSTANTIV
I grammatikk: form som objektet står i
objektivisme
SUBSTANTIV
Erkjennelsesteori som hevder at det er mulig å vinne kunnskap om virkeligheten slik den er, uavhengig av det erkjennende subjekt
Etisk anskuelse som antar allmenngyldige verdier og normer
Etisk objektivisme
nynorskordboka
objekt
SUBSTANTIV
Frå latin eigenleg perfektum partisipp av objicere ‘kaste, setje noko framfor ein’
Ting, hending som ligg til grunn for ei førestilling, motsett subjekt
Emne, (føre)mål for ei handling
Investeringsobjekt
Skatteobjekt
I grammatikk: setningsledd som uttrykkjer den eller det som verbalhandlinga er retta mot, til dømes avisa i mor las avisa
Direkte objekt
Objekt (3)
Indirekte objekt
Setningsledd som uttrykkjer den el. det som verbalhandlinga skjer til gagn el. skade for; omsynsledd
objektglas
SUBSTANTIV
Tynn glasplate til underlag eller feste for preparatet under mikroskopering
objektiv
SUBSTANTIV
Samanheng med objektiv
I eit optisk instrument: linse(system) som er nærmast objektet
objektivitet
SUBSTANTIV
Det å vere objektiv; saklegdom