wordify
bokmålsordboka
nødt
ADJEKTIV
Av nøde
nødtelefon
SUBSTANTIV
Telefon som kan brukes til å tilkalle hjelp i nødstilfelle
Sette opp nødtelefoner langs en fjellovergang
nødtørft
SUBSTANTIV
Fra lavtysk, beslektet med norrønt turft femininum ‘trang, behov’; jamfør turve og tarv
Naturlig trang, behov, nå særlig i uttrykket
Forrette sin nødtørft
Gjøre sitt fornødne
nødtørftshus
SUBSTANTIV
avtrede, do
nynorskordboka
naudtelefon, nødtelefon
SUBSTANTIV
Telefon som kan brukast til å tilkalle hjelp i naudstilfelle
Setje opp naudtelefonar langs ein fjellovergang