wordify
bokmålsordboka
mergel
SUBSTANTIV
Gjennom tysk, fra middelalderlatin margila, av latin marga, trolig fra keltisk
Kalksur leirjord
mergle
VERB
Tilføre mergel
Mergle jorda
nynorskordboka
merg
SUBSTANTIV
Norrønt mergr
Mjuk, feittrik masse som fyller holromma i dei fleste beina
Suge mergen ut or suppebeinet
Den forlengde mergen
I medisin: overgangspartiet mellom hjernen og ryggmergen
Gjennom merg og bein
I overført tyding: inn til det inste (så det gjer vondt)
Kulda, skriket gjekk gjennom merg og bein
Som etterledd i til dømes:
beinmerg, ryggmerg
Indre del av eit organ, til skilnad frå bork
I botanikk: indre, laust bygd vev i røter og stenglar
kjerne; viktig del av noko; kraft, styrke
Det er merg i guten
mergbein
SUBSTANTIV
Bein med merg
mergborar
SUBSTANTIV
Kvar av to arter av borkbiller som lever på furu; Blastophagus
mergel
SUBSTANTIV
Gjennom tysk, frå mellomalderlatin margila av, latin marga
Blanding av leire og kalk